Avl i små populasjoner

Artikkel av Genetiker Frode Lingaas (1993)

I Norge i dag er det i dag registrert bortimot 200 ulike hunderaser. Hovedtyngden av disse rasene ligger i størrelsesorden 200-400 nyregistreringer i året. I over 50 raser registreres det mindre enn 10 nye valper i året, dvs. bare ett til to kull. Det er klart at avlsarbeidet i så små raser krever systematisk og god planlegging hvis en skal unngå problemer.

I prinsippet er det to årsaker til at vi vil unngå at rasene blir for små (tallmessig). Den første er at vi ikke ønsker å miste genetisk variasjon og dessuten er vi redd for å få problemer pga. innavl.

Tap av genetisk variasjon - reduserte muligheter til avlsmessig fremgang!

Formålet med et systematisk avlsarbeide er vanligvis at en ønsker å forbedre en egenskap. Frengangen skjer ved at en velger ut de genetisk beste dyra og sørger for at disse får flere avkom enn de andre. Forutsetningen for å få fremgan for egenskap er derfor at det finnes noen dyr som er bedre enn de andre. Hvis alle dyra genetisk sett er like er det umulig å finne noen som er bedre enn de andre. Gjennom en nær innavl eller en nær linjeavl er konsekvensene at dyra genetisk sett blir mer like. Dette er godt kjent for de som driver med hundeavl fordi linjeavl og innavl er vanligvis begrunnet med at en ønsker å fastne egenskaper i en linje eller en rase. Det som har skjedd når en har klart å festne en egenskap i en linje/rase er altså at en har mistet den genetiske variasjonen for egenskapen. Vanligvis er det detaljer knyttet til eksteriøre trekk som en ønsker å festne, og ofte kan man se gode effekter av linjeavl på slike egenskaper. Forsåvidt skulle det ikke være noe galt i å miste den genetiske variasjonen for enkelte eksteriøre trekk under forutsetningen av at en kunne være sikker på at en har nådd det best tenkelige, og at man er sikker på at ingen i fremtiden skulle ønske å forandre på egenskapen. Problemet er at det samme skjer med alle andre egenskaper; vi mister genetisk variasjon for alle andre synlige og usynlige egenskaper.

Eksempelvis kan en tenke seg at en plutselig blir klar over at en sykdom som HD (hofteleddsdysplasi) er blitt ganske vanlig i rasen. Hvis en har vært uheldig kan en i liten rase gjennom innavl ha mistet mange av de viktige genene som har betydning for å unngå HD, og muligheten for å få avlsmessig fremgang vil derfor også bli mindre. (for oss med Kleinspitz kan vi jo bytte ut HD med PL da blir plutselig dette mer aktuelt for oss).

Et spesielt ansvar hviler på de som har ansvaret for avlsarbeidet i de norske hunderasene. I de siste årene har de vært en stadig sterkere fokusering på betydningen av bevaring av genressurser. Innenfor andre husdyrslag som f.eks. storfe og laks har en fått mye kritikk for at en ikke har tatt vare på de nasjonale genressursene. De gamle rasene/stammene er blitt svært fåtallige med fare for å bli utkonkurrert av utenlandske raser. Når rasene blir for små vil en lett kunne få en tendens til festning av gener (såkalt genetiskndrift) En festning av noen gener vil selvfølgelig være at en mister mister de alternative genene fra rasen. Positive trekk som karakteriserte norske husdyr og hunder hunderaser vil derfor på sikt kunne bli utvannet, og de en står igjen med er bare deler av det en opprinelig hadde.

Problemer i kjølvannet av innavl

-mulig økt frekvens av defekter

Ved for dårlig planlegging vil en også kunne få problemer med innavl i enkelte raser, og det er derfor viktig å følge med og kontrollere at innavlsgraden ikke blir for høy. Årsaken til at vi ikke ønsker innavl er at dette erfaringsmessig har uheldig konsekvenser for en rekke ulike egenskaper. Vi vet at ved innavl får vi en opphoping og fiksering av homozygote genpar (dvs. at de to genene i hvert genpar har en tendens til å bli helt like) Ettersom det i en dyreart nesten alltid vil finnes gener med uheldig effekt eller gener som kan gi defekter vil en ved en homozygotisering (dvs. når de to genene i hvert genpar blir like) før eller siden få en utspaltning av slike gener. Dersom slike minusgener ikke fantes i en rase ville teoretisk sett ikkavlen ha noen direkte negativ effekt, men vanligvis vil det før eller siden dukke opp problemer.

Hvor store raser bør vi ha?

Begrepet effektive individer

Begrepet effektive individer er brukt for å karakterisere en avlsmessig "optimal" Raser der en har like mange hannhunder og tisper i avl, der alle dyra får like mange avkom og parringen er tilfeldig, dvs. det er ikke systematisk linjeavl/innavl. Årsaken til at en har innført et slikt begrep er at avlsopplegget i de ulike rasene er svært ulikt. I to raser der det registreres f.eks. 100 hunder i året vil den effektive rasestørrelsen være vesentlig forskjellig vis en i den ene rasen bruker halvparten av alle hannhunder i avl, mens det en i den andre bare bruker 10% av hannhunden. Fordi enkelte hannhunder (og tisper) får mange flere avkom enn andre vil antallet avlsdyr i bruk måtte være høyere en hundre for å få et effektivt antall på 100.

Minimumsgrense??

Det er vanskelig er å få noen til å definere grensen mellom små og store populasjoner. Antagelig ligger den anbefalte minimumsgrensen ett sted i nærheten av 60-70 effektive individer. Ved en sterkere bruk av hannhunder enn tisper ville dette kunne oppnås ved ca 20 hannhunder og 70-100 tisper i avl. Dette vil føre til en økning i innavlskoeffisienten pr. generasjon på 0,83% til 0,71%. Med tanke på at hovedtyngden av norske av norske hunderaser har 200-400 nyregistreringer i året kan det se ut til at en ligger noenlunde brukbart an. Det er i denne forbindelsen viktig å huske på at hundene registreres på kullbasis, og at antall nyregistreringer ikke nødvendigvis er noe godt uttrykk for den effektive populasjonsstørrelsen. Det avhenger selvsagt av hvor mange hannhunder og tisper som ligger bak dette tallet. Dersom en regner med i gj.sn 5 valper pr. kull, vil altså de fleste hunderasene ligge mellom 40 og 80 kull i året. Dersom man regner med ett kull i året på tispen trengs det mellom 40 og 80 tisper. Vanligvis vil antallet hannhunder være mye lavere og vi ser av dette at en god del av disse hunderasene ned mot eller under den minste anbefalte populasjonsstørrelsen.

Det er altså viktig og sørge for at så mange som mulig av hundene i små populasjoner blir brukt i avl og at det er en så jevn fordeling mellom hannhunder og tisper som mulig. I ekstremt små populasjoner har det således vært anbefalt at det fra hver tispe kan gå videre en hannhund i avl. mens det fra hver hannhund blir brukt en tispe. Det er vanskelig og å tenke seg hvordan dette skulle kunne reguleres rent praktisk i en hunderase, og slike tiltak passer best hos forsøksdyr og andre kontrollerte forsøk.

Det er også viktig å huske på betydningen av å unngå såkalte flaskehalser. Med en flaskehals menes det at det i en enkelt generasjon brukes ett mye mindre antall avlsdyr enn det som er vanlig. I slike tilfeller vil vi kunne få en sterk innavl, og selv om vi oppformaterer antall individer igjen, vil flakehalsen være meget bestemmende for fremtidig innavl.

Hvilke muligheter har vi så for å kontrollere og regulere innavlen i små hundepopulasjoner? Når det gjelder de miste populasjonene, vil det være nesten umulig å holde innavlsøkningen på et akseptabel nivå. Dersom man velger en svært liten rase er en derfor nødt å akseptere at det drives et sjansespill. Før eller siden vil det dukke opp recessive defektgener i "dobbel dose" og en vil få ett problem. En er da straks inne i en ond sirkel, for under forsøk på å avle seg ut av dette problemet er en nødt å arbeide med en enda mindre populasjon . Dermed fare for ytterligere økt innavl og fare for opptreden av nye problemer.

Av praktiske tiltak i en liten hundepopulasjon gjelder det selvsagt i første rekke og unngå at hunder som er nært beslektet blir parret. Vanligvis anbefales det ikke å systematisk parre sammen dyr som er nærere beslektet en 3 ledd, dvs. helst mindre beslektet en kusiner. Videre er det viktig å sette opp generelle retningslinjer for i hvor stor grad en hannhund eller ei tispe kan brukes i avl. En mye brukt anbefaling i denne sammenheng er at en hannhund i en liten rase ikke bør være far til mer enn 5% av fødte valper i rasen i hundens egen generasjon. I større raser bør dette tallet reduseres til 2%.

I blant vil enkelte ha vanskelig for å akseptere slike grenser. Det føles kanskje bittert at en høyt premiert hund må tas ut av av avl i ung alder. Vi skal imidlertid huske på at det som kjennetegner ett godt avlsdyr er at det har evnen til å få gode avkom, og ikke nødvendigvis at det selv er så fenotypisk godt. Det er derfor ingen argumenter for å bruke en slik hund i årevis. Er hunden avlsmessig av høy kvalitet vil den nemelig i løpet av få år ha fått avkom som vil (bør) være enda bedre.

En annen måte å utvide den effektive populasjonen på er selvsagt ved samarbeid med utenlandske rasehundklubber. ved en utveksling av hunder eller sæd vil en kunne utvide populasjonen betraktelig. Ulempen er at en mister litt av kontrollen med avstamning til det importerte dyrene. Selv om det er en del defekter "på lur" hos enkelte norske hunderaser vil ofte problemene være større i utlandet. I det helt minste hunderasene er det helt nødvendig å stadig tilføre nytt genetisk materiale fra utlandet.

Hvilke tiltak en skulle sette i verk må i første rekke være opp til hundeorganisasjonene, dvs. i første rekke NKK og raseklubbene. En kunne f.eks. sette ett tak for antallet registrerte valper etter de mest brukte hundene, noe som også praktiseres i enkelte raser.

Tabellen viser hvordan ulike forhold mellom hannhunder og tisper slår ut på det effektive antallet i en rase.

Antall Hannhunder Antall Tisper
5 10 20 50
1 3,3 3,6 3,8 3,9
2 5,7 6,7 7,3 7,7
5 10,0 13,3 16,0 18,2
10 13,3 20,0 26,7 33,3